tirsdag 3. april 2012

Gudsord uke 14 - 2012


Dramatikk i påsken

Vi er inne i den stille uke, dagene mellom palmesøndag og påskedag. I disse dagene opplever vi både skjærtorsdag og langfredag, de mest dramatiske episodene i det kristne budskap. Kanskje er det denne dramatikken som er noe av bakgrunnen for at kriminallitteratur forbindes med påska?

På palmesøndag markeres Jesu inntog i Jerusalem. Han blir møtt med vaiende palmegrener (i mangel av flagg?). Han blir hyllet som en konge. Han er riktignok en annerledes konge, ridende på et esel i stedet for et mer majestetisk opptog. Men han hylles. Skjærtorsdag møter Jesus sine disipler og spiser påskemåltidet sammen med dem. Dette måltidet er bakgrunnen for vårt nattverdmåltid. Etter måltidet er det at dramatikken starter. Jesus gjennomgår en voldsom kamp i Getsemane. Han blir forrådet av Judas. Langfredag blir han framstilt som en forbryter og gudsbespotter. Folkemengden som hyllet Jesus på palmesøndag blir vendt mot ham. På langfredag ropes kravet om at han må korsfestes. Det var denne dagen alle sviktet. Judas svek Jesus. Peter fornektet ham og de andre disiplene sovnet. Jubelen på palmesøndag var snudd helt på hodet. Jesus døde en fornedrende død – forlatt av alle. Han kjente seg til og med forlatt av sin far.

Men det endte ikke der. Tidlig på den tredje dagen sto han opp av graven – han overvant døden og dødsrikets krefter. Dette for at vi, som også har sviktet ham, likevel skal kunne vinne livet. Vi får ta del i hans seier over døden. Det er en sammenheng mellom Jesu liv og gjerning og vår situasjon i dag.

”Dette er ikke mulig”, er en naturlig reaksjon. Det er for fantastisk til at vi kan forholde oss til det. At dette skal kunne være aktuelt å forholde seg til for mennesker i dag, er nesten utrolig. Men det er trolig for millioner av mennesker verden over. Den verdensvide kirken oppsto og opprettholdes på bevisstheten om Jesu død og oppstandelse. Disse hendelsene er kjernen i det kristne budskapet. Å være kristen betyr å identifisere seg med påskebudskapet – å tro at det gjelder meg.

Gunnar Tveit Sandvin
Kirkeverge