fredag 20. april 2012

Gudsord uke 16 - 2012


av menighetspedagog Christina Becker

Når det stormer…
I helga var det akkurat 100 år siden Titanic sank. I den anledning kunne vi følge dramaet på TV i en ny filmversjon fra BBC og fikk med oss hvordan det kunne skje at gigantskipet som ikke skulle kunne synke, likevel sank og tok med seg 1517 mennesker i døden. Gikk du glipp av det eller er fan av Leonardo DiCaprio og Kate Winslet, så kan du jo stikke innom Stokmarknes kino denne uken for å se TITANIC filmen fra 1997 nå i en 3D-versjon. Uansett filmversjon så få man et inntrykk av livet ombord i det splitter nye passasjerskipet. Skipet var behagelig og luksuriøst for dem som reiste i 1. klassen, et fremkomstmiddel for de mindre rike, som det var vel mange av som drømte om et nytt liv på den andre siden av Atlanteren, og skipet var ikke minst en arbeidsplass for mange. De reisende opplevde det nok veldig forskjellig å være ombord, men en ting hadde de felles: De følte seg trygge. Følelsen av trygghet opphørte brått da skipet kolliderte med et digert isfjell, og det gradvis gikk opp for passasjerene hva som kom til å skje. I Bibelen i Matteusevangeliet fortelles det om at Jesus og disiplene gikk om bord på en båt for å krysse over Genesaretsjøen. De skulle over til den andre siden og båten var et vanlig fremkomstmiddel. Disiplene til Jesus var veldig forskjellige menn, men også de hadde noe til felles: de følte seg trygge sammen med Jesus. Møtet med Jesus hadde ført til at de bestemte seg for å forlate de gamle trygge omgivelsene, arbeidsplassen, inntekt, familie og venner for å følge Jesus, Guds sønn. Men med ett blåste det opp og et voldsomt uvær herjet på sjøen, så båten nesten ble borte mellom bølgene. Trygghetsfølelsen ble brått borte. Disiplene ble redd, livredd. Og hva gjorde Jesus? Jesus sov. Utenkelig for disiplene som så seg allerede på havets bunn. De gikk bort til ham og vekket ham og sa: «Herre, frels! Vi går under!» Han svarte: «Hvorfor er dere redde – dere lite troende!» Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble blikk stille. Mennene undret seg og spurte: «Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham!» (se Matteus 8, 23-27). Bølger og storm herjer i alle våre liv og jeg er glad for å vite at jeg i all min fortvilelse og - når jeg frykter for livet og døden - kan rope ut: ”Herre, frels! Jeg går under!” Selv om Jesus ikke stiller stormen med en gang, så gjør det meg trygg å vite at Han sitter i samme båt. Han hører når jeg skriker med tårevåte øyne. Det er den trygghet Bibelen forteller om. Det er den trygghet Jesus vil gi deg.
Det Nederst i skjeHa en velsignet uke!