tirsdag 24. april 2012

Gudsord uke 17

Klar? Ferdig? - og så?
av sokneprest Sven Becker


Det finnes bibelvers som gjør meg en smule.... fortvilt.
Her er ett eksempel, hentet fra 1.Timoteus 4:
Alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe skal forkastes når det mottas med takk.
Egentlig er jeg ofte for feig til å lese sånne vers. Fordi de utfordrer meg, min teologi, mitt Gudsbilde og min tro generelt.
For: det er ikke så lett som å drømme seg bort til skapelsens sjette dag... Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.
Kanskje var det så "enkelt" den gangen, men med nyhetsbildet som preger dagens Norge er vi nok nærmere beretningen som syndefallet enn skapelsens godhet.
Apropos. I flere tiår har man påpekt at det skulle finnes en fordømmende side ved kristen forkynnelse og tro. At kristne fellesskap nettopp ikke var inkluderende nok, raus nok, aktuelle nok.
Jeg føler meg maktesløs i møte med både kritikken og aktualiteten. Hvor stor tror jeg Guds nåde kan være? Tror jeg på en Gud som straffer, dømmer? En som tilgir? Alt? Må det ikke finnes en grense?
Når det plutselig igjen blir populært i samfunnet å ønske folk til helvete - er det da fordi vi endelig har fått en synlig syndebukk?
Og plutselig blir mennesker igjen opptatt av hvem som kommer til himmelen? Og en konfirmant sa til og med at hun ikke ønsket å dele helvete med "denne karen" engang...

En diskusjon i prestekollegiet rundt himmel og helvete avslørte nokså mange forskjellige tanker rundt dette. For meg koker det hele ned til følgende:
Jeg tror ikke at jeg klarer å forstå Guds dom, når den måtte komme. Jeg tror at Guds nåde vil være enda mer uforståelig, også og særlig når jeg blir møtt med den.
Kanskje virker Guds nåde så altfor enkel og lettvint, særlig når vi ser at den kan komme mennesker til gode som etter vårt skjønn ihvertfall ikke fortjener den.
Men er det ikke så vanskelig og så enkelt som den scenen Lukas har tegnet ned: dialogen mellom de tre korsfestede på Golgatha. Hvor den ene spotter Jesus. Den andre ber Jesus tenke på ham.
Sistnevte får vite at han blir med til paradiset, møtt av Jesu og Guds nåde fordi han bekjenner Jesus som Guds Sønn. Han uttrykker et ønske om denne relasjonen.

Den andre hører vi ingenting mer om. Også over han har Jesus talt - ved å ikke si et eneste ord.