tirsdag 8. mai 2012

Gudsord uke 19 - 2012

Konfirmasjonstid og nistepakker

”Vårens vakreste eventyr” har noen kalt disse hektiske vårdagene hvor konfirmantene i hvite kapper vandrer oppover kirkegulvene i landets mange kirker. Svette foreldre og steforeldre synes kanskje ikke forberedelsene har vært like vakre idet uenighetene gikk over i krangel og dører ble smelt igjen.

Men så kommer dagen, og konfirmanten vokser i den hvite kappen sin idet kirkedørene åpnes og orgelet bruser. Konfirmasjonsgudstjenesten er i gang. Og vi synger, vi ber, vi hører en preken. Men viktigst: Hver og en går konfirmantene fram til alterringen. Kneler. Ei hånd blir lagt på hodet og det bes ei bønn. En bønn for konfirmanten og veien videre.

For veien går videre, men hvor og hvordan? Og hvilken nistepakke får konfirmanten med på veien?

”Jammen, æ trur ikkje på Gud, trur æ…” Jeg har møtt mange fjortenåringer som har grublet på om de skulle konfirmere seg eller ikke, og om det skulle det bli kirkelig eller humanistisk.

Og de som grubler mest er kanskje ofte de som er opptatt av å være ærlige; ”Vess æ ikkje e overbevist om at Gud eksistere, da bli det jo feil å konfirmere sæ i kirka”…

Jeg liker sånne ungdommer som ønsker å stå for det de mener og ikke bare dilter etter de andre. Samtidig tåler de en utfordring: ” Hvis du er usikker på om Gud eksisterer, så må du kanskje gi deg selv muligheten til å finne det ut? På konfirmasjonsdagen skal du ikke svare ja til noen ting hvis du ikke ønsker det. Men Gud svarer. Han gir deg et stort ”JA”! Han sier et stort ja til at du fortsatt får være hans barn, og han din gode Far. ”Og se, jeg er med deg alle dager inntil verdens ende.” Matt. 28,20

Men før konfirmasjonsdag, hvite kapper og mange gaver; konfirmasjonstid og undretid.

Hvem er Gud? Hvordan oppnår jeg kontakt??? Og hva med denne Jesus?  Høre og lese om  menneskene som fikk sitt liv endret da de møtte ham. Hva er et godt liv for meg – og for andre? Kan jeg være med på å gjøre verden til et bedre sted?

Så mange spørsmål og tanker som skal tenkes. Om kjærligheten og livet. Men også om sorg og død.

Spørsmål som stilles med latter. Spørsmål som stilles i det største alvor. Og ikke alltid finne hele svaret. Undretid sammen. Åpne nistepakken i det det kneles ved alterringen. Brød og vin. Jesu kropp og blod. Tilgivelse. Nye krefter. Nytt mot. Felleskap.

Og vi som er så heldige å få legge en hånd på konfirmantens hode og be ei bønn på konfirmasjonsdagen: Vi forstår ikke alt vi heller. Vi bare aner at Gud gjør noe stort. Gir konfirmanten velsignelse. Nå. Og inn i framtiden. Intet mindre. Ei solid nistepakke på veien.

Kjersti Bildøe Ryan
prestevikar i Hadsel og Vesterålen.