tirsdag 22. mai 2012

Gudsord uke 21 - 2012

I løpet av våren har jeg hatt noen forelesninger som handler om hvordan vi kan møte mennesker med åndelige og eksistensielle behov.  Det de fleste kjenner seg igjen i, er situasjonen der et annet menneske begynner å stille spørsmål som «hvorfor lever jeg?» eller «hvordan blir det å dø?» Den mest vanlige reaksjonen fra oss er gjerne å prate det bort, å få vedkommende opptatt med andre tanker. Slike tanker forbindes gjerne med å være «deppa». Vi må jo ikke bli så seriøse. Nå skal vi tenke på noe som gjør oss glade.
Kan slike avvisende svar gjøre at vi mister verdifulle øyeblikk sammen? Hva er det som gjør at vi ikke våger å snakke om disse temaene? Er det vår egen frykt og usikkerhet som får oss til å skyve tankene unna det som kanskje er livets viktigste spørsmål? Eller er det fordi vi selv ikke har svaret, vi lurer selv på det samme. 

At vi alle skal dø er like sikkert som at vi lever. Og ingen av oss vet når vi selv eller en av våre må gå ut av livet. Noen ganger får vi tid å forberede oss, men det kan også skje brått og uventet. Og vi sitter igjen med mange spørsmål som vi gjerne skulle ha stilt den som er borte: hvilke tanker hadde du i forhold til livet og til livets avslutning? Mange nære familiemedlemmer som har mistet en av sine, har i ettertid sagt: Jeg sitter igjen med så mange spørsmål. Hvorfor snakket vi aldri om dette? Vi skal ikke snakke sammen for å finne et svar som vi kan sette to streker under og si er rett. Vi skal snakke sammen for å dele tanker rundt temaet. Ved å reflektere sammen kan vi bli kjent med andre og nye sider av både oss selv og den andre. Om vi skyver spørsmålene foran oss, vil de likevel innhente oss en dag. Ved å snakke om disse temaene, lærer vi å leve mer helhetlig, mer i harmoni med oss selv.

Et menneske har en gang sagt: «Det er død i livet. Det er liv i døden. Det er mer liv i livet når døden er med.» Min erfaring er at det er godt å snakke sammen om disse temaene. Det er godt å få satt ord på egne tanker. Jeg lærer mer om meg selv og jeg lærer av den jeg snakker med. Det beriker meg. Jeg kjenner at det er godt. Jeg får større trygghet.

Jeg tror at alle mennesker i perioder har behov for å reflektere rundt disse spørsmålene, også den som har lagt livet i Guds hender.  Et Guds barn kan til slutt gjøre verset fra Romerbrevet 14, 8 til sitt eget: «Enten jeg da lever eller dør, hører jeg Herren til.»

Ingrid  - diakon