tirsdag 19. juni 2012

Gudsord uke 25 - 2012

Kjærlighetens ferjereiser

Jeg kom aldri i mål med den boka. Men jeg likte tittelen. ”Kjærleikens ferjereiser”. Hvorfor boka ikke helt klarte å gripe ei tenåringsjente i innlandet i Trøndelag husker jeg ikke helt. Men kanskje var det at Edvard Hoem skrev om et landskap og miljø jeg ikke kjente meg igjen i. Det var ingen ferjer å reise med i indre Trøndelag. Men vi hadde busser. Busser som gikk til og fra. Busser som fraktet gamle damer fra bygdene inn til sykehuset i Namsos eller ungdommene inn til videregående skole i samme by. Og fra byen kom damene med handleposene fulle og ble satt av ved melkerampen bortenfor et utall av grantrær og svinger. Og så hadde vi toget. Toget som kunne frakte oss lengre enn nærmeste sving og granskog. Kunne bringe oss til storbyen og ja, - til den store verden.

Noe har ferja, bussen og toget felles. Og flyet. Vi reiser sammen. Og i all hovedsak velger vi ikke våre medpassasjerer. Slik som i livet. Bortsett fra noen venner så velger vi verken de nærmeste medpassasjerene; vår familie, eller alle de andre. De blir gitt oss.
”Skipet” kalles hovedrommet i kirkene våre der menigheten sitter. Og i mange kirker henger det skip som symbol på den livsreise vi alle gjør. Sammen. Vi reiser fra livets unnfangelse og inn i det nye landet der framme, det evige livet. Mellom disse punktene reiser vi altså sammen. Vi er medpassasjerer. Medmennesker. Vi reiser med.
Og vårt skip er lastet med? Kjærlighet?
For hvordan reiser vi? Hvordan er jeg å reise sammen med? Hva gjør jeg for mine medpassasjerer? Gjør jeg noe for å gjøre livsreisen god for andre? Er det noen som vil takke for at de møtte meg?
For noen vil reisen gå lett og latteren vil sitte løst. For noen vil reisen oppleves krevende. Sorgen vil være nærværende. Solgangsbris oppleves det for noen. Tårnhøye bølger for andre.
Men vi reiser sammen. Og da burde vi kanskje bremse litt opp innimellom og spørre oss hva vårt skip er lastet med?

Kjersti Bildøe Ryan
Prestevikar