tirsdag 17. juli 2012

Gudsord uke 29 - 2012

            ”LIVSSYNSÅPEN”, IKKE ”LIVSSYNSNØYTRAL”
Tidligere i vår vakte det stor oppmerksomhet da Drammen kommune nærmest på egen hånd introduserte et forslag om at byen skulle gjøres ”livssynsnøytral”. En ting var uttrykkene som ble brukt, en annen ting var de begrensninger på det religiøse liv i kommunen som forslaget i praksis ville innebære, og de faktiske brudd på norsk kirkelovgivning som det ville medføre.
På mange måter var det likevel ikke uventet at forslagene kom. Det var et eksempel på hva en kan kunne vente seg i kjølvannet av kirkeforliket og av resultatet fra kommisjonen som skal utarbeide forslag til ny religionspolitikk for Norge.
Hvilken plass skal religionen ha i den norske samfunn? Hvilken plass skal de ulike tros- og livssyn ha i framtids-Norge?
Noen ønsker seg et ”livsynsnøytralt” samfunn. Religionsfriheten tolkes  da i retning av fravær av religion i det offentlige rom. Religion er noe som da bare skal høre privatlivet til og ikke ha plass ellers i samfunnet.  Det har vært røster som for eksempel har hevdet at nå må korset fjernes fra det norske flagg og alle kristne helligdager må forsvinne. Spesielle religiøse symboler må også forsvinne. Det skal nærmest være forbudt å bære kors eller hijab.
Vi har statsdannelser som har satt dette i system.
Frankrike er et eksempel på dette. Jeg ønsker ikke en slik utvikling i Norge.
Men i Drammen ble det ikke slik! I vedtakene fra kommunen ble ordet ”livssynsåpen” satt i stedet for ”livssynsnøytral”. En greide å ”snu” et meget religionskritisk uttrykk til et uttrykk som i utgangpunktet er religionsvennlig. Det gjorde en ved å velge ordet ”livssynsåpen” i stedet. Det sier oss at religionen og religionsutøvelsen fortsatt skal ha en naturlig plass i det offentlige rom. Det  betyr at folk ikke bare skal ha rett til å tro, men også til åpent å kunne utøve og gi uttrykk for denne sin tro i samfunnet.
Et slikt samfunn ønsker jeg meg.
Og så må vi til slutt huske på en ting:
Norge har fortsatt en flertallsreligion, kristendommen!
Det har noen nærmest glemt i denne situasjonen. Den kristne tro kan rettnok ikke lenger rent formelt vise til lover og paragrafer som gir den særretter i samfunnet. Nå er vi i større grad enn før avhengig av at de som tilhører denne religionen, slutter opp om den og er trofast mot dem.
Det kan bli en utfordring både for det enkelt kirkemedlem og for kirken som institusjon.
Det kan bli kamp om sjelene!
Og det siste trenger ikke bare å være negativt!

Olav Holten
prost