tirsdag 25. september 2012

Gudsord uke 39 - 2012


Livet og den andre

Her om dagen fikk jeg med meg serien ”Mitt liv” hvor NRK gjennom åtte program har intervjuet åtte personer som har satt spor etter seg i etterkrigstidens Norge. Denne episoden intervjuet etter min mening, en av de største og skarpeste teologene som Norge har å by på i dag, Jacob Jervell. Det er mange elementer jeg kunne valgt å ha ta opp i en sammenheng som dette, men det var en setning jeg spesielt bet meg fast til: ”For meg er livet selve Gud”.  Gud er liv, og på denne måten er liv ikke bare hellig, men det er tanken om Guds egen ånd, Guds væren som også kommer til uttrykk i liv. Våre liv vil selvfølgelig passe inn i dette, men dette er også snakk om ”livet” som en større enhet, en størrelse som omfatter alt som er fruktbart, levende, friskt osv.

Den danske teologen Løgstrup snakker om ”det å bære den andres liv i sine hender” Det vil si at vi bærer de personenes liv vi møter på i vår hverdag i våre hender. Hvordan vi møter et medmenneske gir medmennesket noe tilbake igjen. Og dette handler om tillitt, tillitt om at jeg blir sett og at jeg ser deg. Møter vi noen som vi knapt nok kjenner, for eksempel en bak kassa i butikken, er denne korte øyekontakten, det lille smilet, et lite ”hei” som kan forstås som et slikt løgstrupskt-mellommenneskelig møte. Vi kan velge å møte hilsenen tilbake, eller vi kan velge å overse den. Vi kan velge å holde den andres liv i våre hender, eller la den det gli ut mellom fingrene våre.

Å holde hverandres liv i våre hender, er en veldig fin og idel forståelse av hvordan vi som mennesker kan møte hverandre. Men som mennesker klarer vi ikke alltid å være slike fullkomne medmennesker. Og det er ikke rart og heller ikke naturlig å alltid kunne være der for den andre. Noen dager er vi slitne, noen ganger bærer vi på en uro, og fokuset ligger fort på vår egen utilstrekkelighet i stedet for møtet med den andre.

Samtidig neste gang vi opplever at vi kanskje ikke har overskudd, foreslår jeg at vi stopper opp tar en liten pust, åpner øynene og møter den andre foran oss. Kanskje vi da klarer å åpne opp og virkelig se den andre, slik at vi kan bære hverandres liv i hverandres hender.
Andreas Ihlang Berg
prestevikar