tirsdag 27. november 2012

Gudsord uke 48 - 2012

Nåde over nåde

Søndagen som var, var den siste søndagen i kirkeåret og har fått navnet domssøndag. Dette er en gudstjeneste som fort gir dårlig smak i munnen. Vi vet at dette er en dag der folk før oss har opplevd seg dømte, ydmyket og redde. Og på en eller annen måte så sitter dette i kroppene våres ennå, selv om vi kanskje ikke var der selv og opplevde det. Hva tror vi at vi skal bli dømt for? Og hva er dom? Er det frykten for å stå naken og avledd, for det å bli avslørt? Er det det samme som ydmykelse? Er dom straff? Det er jo ikke det, men i noen av våres kropper er det det, det handler om. Ydmykelse og straff.
Dommen handler ikke om deg og om meg. Det handler ikke om oss på et individuelt plan. Dommen handler ikke om at vi behøver å måtte ta alt personlig og si at alle verdens lidelser er min eller din feil. Vi er handlende mennesker som gjør riktig og galt, vi har potensialet til å bli bedre. Å handle riktigere og riktigere og riktigere. Det er derimot viktig å huske på at dommen er tett sammenved med nåden. Dommen kan bare ses i lys av Jesu milde handlinger. Og den er ikke framtiden, den er nå.  Det er som vi hører i saligprisningene i Matteusevangeliet: ” Salige er de som er fattige i ånden, Salige er de som sørger, Salige er de ydmyke, Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, Salige er de barmhjertige, Salige er de rene av hjertet, Salige er de som skaper fred, Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld” Det er det det handler om, verken mer eller mindre. Det retter seg mot oss som et kollektiv, som én menneskehet. Vi er i en ring, vi står ikke alene i den og vi føyer oss inn i rekken av de som kom før oss og de som kommer etter oss.
Det som ødelegger verden står vi sammen om, for det er mellom oss all urett skjer. Men det er også mellom oss kjærlighet tar form, får uttrykke seg og bli legemliggjort, slik Guds kjærlighet ble legemliggjort for oss i Jesus Kristus. Likevel er det ubehagelig, den friksjonen vi møter på ved dette ordet dom, det utfordre oss. For alt henger ennå ikke sammen og det vil det heller ikke gjøre nå. For vi ser som i et speil i en gåte. Det er i møtet mellom mysteriet dom og mysteriet frelse at alt kan åpne seg, slik at nåden kan regne ned og vi kan stå der nakne og trygge. Nåde over nåde i tro håp og kjærlighet.

Andreas Ihlang Berg
Prestevikar