mandag 21. januar 2013

Gudsord uke 4

”Den skjulte kirke”

Gateprest i Oslo Jan Christian Kielland hadde den 16. januar et innlegg i Aftenposten. Her argumenterer han for det han kaller den ”skjulte kirken”, en kirke som er bygget på mennesker som tror i det stille og som ikke har løpt ned kirkedøra hver søndag. Ikke alltid  har man aksepterer de dogmene som kirken kom med, men kirken var et sted hvor man kunne finne mot til å leve og til å tro. I glede og i sorg har mennesker kommet til kirken for å møte livets overganger. I bunn og grunn ligger det et mer eller mindre bevisst forhold til tro hos mange av oss og kanskje aller tydeligst kommer dette til uttrykk i de ritualene kirken har, der hvor vi møter på den mest konsekvente overgangen, fra liv til død.
Problemene med tanken om den ”skjulte kirke” oppstår når man får utvalg som skal utrede forhold som for eksempel mellom stat og kirke. Stålsett-utvalget er den siste i denne rekken og mange jeg har møtt, har reagert på at de ønsker å fjerne vigselretten som kirken og flere tros- og livssynssamfunn har. Hvorvidt dette bør gjennomføres eller ikke, skal jeg ikke ta for meg her, men denne reaksjonen viser det jeg vil mene er den ”skjulte kirke”. Min erfaring fra diverse samtaler med mennesker jeg møter på, er at kirken spiller en viktig rolle for folk. Da ikke bare som en institusjon som skal utføre riter, men også som en institusjon som tar vare og forvalter en tro for flere, også for de som velger å bruke kirken kun i de store høytidene. Når mennesker kommer til kirken er det ofte også fordi det er en tro der som kaller de frem, som ønsker at barna skal være et del av det kristne fellesskap, eller at ekteskapet skal bli velsignet av Gud.
Det er kanskje ikke stort rom i samfunnet for tro som synes, selv kan jeg si at jeg sjeldent eller aldri, legger ut Jesus-sitater på facebook eller andre trosuttrykk. Det føles ikke helt riktig for en litt sjenert nordmann å gjøre det, og teologien som jeg bygger på, er nettopp basert på tanken om en ”skjult kirke”. Dermed blir det også feil av meg å skulle skrive ”Jesus <3 you” når du allerede vet det, uten at jeg skal dytte det opp i ansiktet ditt. Det er en utfordring å tro i det stille, noe som de siste ukers debatter har vist, nettopp fordi den er usynlig. Det er ingenting galt i det, men hvis det er et ønske om at kirken skal spille en viktig rolle i samfunnet er vi kanskje nødt til å ta et tydelig valg i forhold til den. Hvordan er opp til hver enkelt og en ”synlig kirke” kan kanskje virke kleint og veldig klamt. Jeg har ingen fasit, men kanskje dette lille ordet ”tro” ikke skal skjules i skuffer og skap lenger og kun tas opp i de mest intime samtaler.

Andreas Ihlang Berg
prestevikar