tirsdag 19. februar 2013

GUDSORD UKE 8

”NÅKKA KATTÅLSK, NÅKKA”
av Olav Holten, prost.

        ”Sei mæ. Holten. Han derre nye præsten syng nåkka i begravelsa!”
        ”Hva er det han synger?”
        ”Det veit æ ikkje, men det e nåkka kattålsk, nokka”.
        Jeg visste med en gang hva det var. Det var noe jeg selv lenge hadde hatt lyst til å gjøre, men ikke hatt frimodighet til. Ennå i hvert fall. Og så kommer ungdommen og bare tar det i bruk. Og jeg står der tilbake litt beskjemmet. Og nå har jeg selv begynt å praktisere det og finner god mening i det.
        Det prestevikaren synger, har vært mulig i mange år, helt siden vi fikk ny gudstjenestebok på slutten av 1980-årene. Men ved den siste endring i begravelsesritualet som kom i 2003, var det ytterligere anbefalt.
        Det ”nye” er en del av kirkens klassiske aftenbønns-liturgi, egentlig en vekselsang mellom prest og menighet. Det er trygg overgivelse til Gud: ”I dine hender, Herre Gud, overgir meg min ånd. Du forløser meg, herre, du trofaste Gud”. Ordene er hentet fra den bibelske salmebok, fra Salme 31,v. 6: ”I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud”. Det høver svært godt i en begravelsessammenheng og det er dypt meningsfylt på å bruke det der.
        At noen finner det ”katolsk”, er ikke merkelig. For melodien som brukes, minner om gregoriansk sang. Og den har overlevd best i den katolske kirke. Men den er ikke spesielt katolsk for det. For det katolske ligger ikke i musikken, i skikkene eller i gestene. Det ligger i teologien. Og i pavedømmet. Der er forskjellen, ikke i musikken.
        Jeg må få minne om at inntil 1053 var kirken en. Da kom den første større og avgjørende splittelsen, og da mellom øst og vest.  Ved reformasjonen på femtenhundretallet ble kirken ytterligere splittet.
        Men dette som det her er tale om, tilhører kirkens felleskristelige, ekumeniske arv. Og det er derfor ikke noe fremmedelement i norske kirkelig sammenheng, selv om det for noen kanskje kan virke som det.