tirsdag 2. juli 2013

Guds ord uke 27

I juni gikk i overkant av 30 personer pilegrimstur fra Stokmarknes til Hadsel kirke. Temaet for årets tur var «Vi er et folk på vandring». Fysisk beveget vi oss i retning kirken, der vi feiret gudstjeneste sammen. Før turen startet ble deltakerne oppfordret til også å la turen også bli en indre reise: «Hvor går jeg i livet? Tar jeg de rette valgene? Skulle jeg ha endret noe?»Dette er viktige spørsmål som ingen av oss kan gjøre oss ferdige med en gang for alle. Gjennom hele livet må finne åndelige rasteplasser, pauser der vi tenker over hvilken vei vi er inne på. Kanskje er vi på tur bort fra veien som fører til målet? Kanskje prøver vi å finne vår egen vei, uten rettledning fra noe eller noen?

På pilegrimsturen til kirken hadde vi kjentmann med oss. Han loset oss trygt på stien helt fra start til mål. Underveis ble plutselig en person borte for oss. Det viste seg at vedkommende hadde tatt en liten avstikker for å se etter noe, og så ble hun kanskje usikker på veien videre. Heldigvis var det en i følget som benyttet mobiltelefonen for å lose «den villfarne» tilbake på «den rette stien».

Slik er det også i vårt åndelige liv. Også Guds barn fristes til å gjøre noen avstikkere, og så kommer vi bort fra stien vi egentlig ønsker å følge. Da er det godt om det finnes noen som ser dette, har omsorg for oss og kan være med å lose oss tilbake på den rette veien. For personen som ble usikker på veien videre, var det godt at det var èn i følget som brydde seg og gjorde noe med det. Likegyldighet er kanskje en av vår tids kjennetegn: «Det er ikke mitt ansvar!»

Galaterne 6, 1- 10 viser oss at alle er søsken og at vi har ansvar for hverandre. Det innbefatter også at vi må prøve å hjelpe hverandre så ingen går seg vill i livet. Gud har lovt at han vil lære oss og vise oss den vei vi skal gå. Han vil også gi oss det vi trenger for å leve som søsken som elsker hverandre.

Ingrid Bergquist                                                         
diakon