onsdag 5. februar 2014

GUDSORD UKE 5


«SØNDAG FORMIDDAG?»

«Du, Holten, du skjønner vi samles på søndag formiddag

og har det så hyggelig i lag, kan ikke du også komme å være sammen med oss?»

Da jeg tillot meg å nøle litt på denne innbydelsen – som for øvrig var meget hyggelig og svært godt ment – fikk jeg følgende fortsettelse:
«Ja, for når du nå er sluttet som prest, skal du jo ikke være i kirka søndag formiddag!»

Jeg må innrømme dette vippet meg litt «av pinnen» og jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.
            For vel er jeg sluttet som prest, men «fritar» det meg for å gå i kirka? Er det da for prestens skyld at det skjer noe i kirka søndag formiddag eller har jeg helt misforstått det hele?
            Jeg hverken kan eller vil slutte å gå i kirka, selv om jeg «bare» sitter i kirkebenken. Det er enn god vane og en kjær plikt! Og det akter jeg å fortsette med!
            For det gir meg mye! Og jeg får mye!
            Jeg får legge fra meg mine synder! Dem tar Gud bort, når jeg ber om tilgivelse. Jeg blir frigjort og kan gå ut som et tilgitt menneske.
            Jeg får bekreftet at jeg er et Guds barn og at jeg får tilhøre ham. Jeg blir bekreftet i mitt menneskeverd.
            Jeg får vite hva Gud forventer av mitt liv, hvordan jeg bør leve. Og når jeg feiler, får jeg likevel komme tilbake og få en ny begynnelse.

Jeg får høre og ta imot at jeg er frelst ved tro, det sier evangeliet meg.
Jeg blir ett med Kristus og alt det han har gjort for meg i det måltid vi samles om i kirka, nattverden.
Dette kan jeg ikke unnvære. Ellers vi troen min dø. Så enkelt ser jeg det!
«Kirkebenkens embete» er det noe som har kalt dette. Og det er faktisk det viktigste tjeneste som skjer i kirka.

«Den danske kirke dør, fordi man selvfølgelig ikke går i kirke hver søndag», leste jeg i en dansk bok for mange år, siden. Det gjelder dessverre ikke bare i Danmark.

Jeg er ikke i tvil:
Positiv vanekristendom og sterk pliktfølelse for å gå i kirka er det som i det lange løp vil holde troen ved like og kirka levende!

 Av Olav Holten, prost emeritus.