tirsdag 3. juni 2014

GUDSORD UKE 23




KOM!
Det sies at barnebarna er livets dessert. En yngre kollega jeg snakket med her for en stund siden kommenterte litt tørt etter at jeg skrøt av barnebarna som livets dessert: ”Jeg holder på med forretten ennå!” Med egne barn og nå barnebarn husker jeg med glede tilbake på når de tok sine første skritt. Du setter deg ned på huk og sier med innbydende røst: Kom! Når de så slipper seg løs og tar et par vaklende og ustø steg og lander trykt i mine armer, da står verden stille og gleden er ubeskrivelig for oss begge.

Mange snakker i dag om dragning mot åndelighet, vi er blitt flakkende mennesker med behov for re-rooting, å finne tilbake til våre røtter. Noen kjenner på denne lengtende grunnstemningen, eller kjenner på en slags hjemløshet. Det er noe som er borte, men som har etterlatt seg en tomhet eller en lengsel. Hvor skal jeg gå med min hjemløshet?

Vi må ikke redusere det å tro til bare å bety at man må holde bestemte, underlige ting for sant. Troen innebærer snarere å identifisere og bekrefte sin lengsel og deretter rette den mot den personen som selv sa: kom til meg!

Joh. 7: 37-38: På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.»

Jesus sa om seg selv at han er den kilden som slukker menneskets tørst. Denne påstanden kan man selvsagt ignorere, men det fjerner ikke det faktum at Han faktisk sa dette om seg selv. I denne troen, som kan variere fra nøling, lengsel, anelse til tillit, eller overbevisning, har millioner av mennesker levd og dødd. Det fins altså en ”åndelig vei” fra tørst til kilde, fra å være flakkende og på leting til å komme hjem. Et sted der vi kan feste våre røtter og kjenne en trygg forankring.

Kom, er det første ordet Gud møter oss med. Det er en invitasjon fra en kjærlig far som med åpne armer ønsker oss velkommen inn i sine armer. Det er dette vi egentlig er skapt til. Våger vi å gi et gjensvar på Guds ”kom”? Ta de første vaklende skritt? Og til slutt kjenne gleden over å bli omfavnet og følelsen av å høre til!

Karstein R. Morfjord
Menighetsrådgiver i Misjonsforbundet