torsdag 21. august 2014

GUDSORD UKE 34



GUDS UTVALGTE FOLK
Amos 3,1ff «Hør dette ordet som Herren har talt mot dere, Israels barn…: Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle folk på jorden. Derfor krever jeg dere nå til regnskap for alle syndene dere har gjort»
De aller fleste kristne oppfatter Bibelen som en forpliktende rettesnor, i alle fall i sentrale spørsmål. Og fordi det nettopp er i Bibelen vi finner tanken om at jødene er Guds utvalgte folk, har kritikk av Israel sittet langt inne hos mange. Det kan derfor være viktig å minne om at det hele er mer sammensatt enn som så, nettopp i Bibelen. Å være Guds utvalgte folk er ikke først og fremst et privilegium, men en oppgave. Et kall til å være Guds redskap i verden. Guds løfter er avhengig av Israels lydighet. Det er dette som er den «pakten» Israel har med Gud gjennom hele Det gamle testamente.
I det ordet jeg har sitert fra profeten Amos er denne bak-grunnen helt tydelig, og hos en rekke av de andre profetene er det selve kjernen i budskapet. Derfor felles dommen over Israel langt hardere enn vi vil gjøre i dag. Derfor blir det rett og slett ubibelsk å se bort fra denne sammenhengen.
Det er tankevekkende at en del av kirkas yngre ledere nå tar skarp avstand fra Israels krigføring. Vel å merke; de tar ikke avstand fra at Israel forsvarer seg, men fra måten de gjør det på. At enkelte av dem mener det er begått regelrette krigs-forbrytelser, og at landet derfor bør innklages for domstolen i Haag, er muligens å gå vel langt, men det er neppe å gå lenger enn Israels egne profeter gjorde i sin tid.
La meg også forsøke å gå et skritt videre. Som kristne tror vi   det først og fremst er Jesus som skal vise oss den rette vegen. Den avskrekkingstaktikken som bygger på det gamle semittiske «øye for øye og tann for tann» synes å være svært langt unna den holdning som våger å bytte ut fiendebilder med tillit og som våger å gå «den annen mil». Det er min bønn til Gud at dette kan skje i større grad i den fasen vi nå går inn i. Det er min bønn, men våger jeg å tro det?  
Prest Lasse Gran – sommervikar