fredag 31. oktober 2014

GUDSORD UKE 44


 

De forandret Fadervår

Forarget var han etter at forsamlingen bad Fadervåret på enda en ny oversettelse.

 

Denne gamle bønnen som han kunne utenat og leste hver eneste kveld: ”Fadervår, du som er i himmelen…”,  men rett som det var ble det forandret med ny ordlyd . Han var ikke helt trygg på den forrige  utgaven før  han stod  der i kirkerommet og var en fremmed idet forsamlingen mumlet: ”vår Far i himmelen…”

 Irritert gikk han hjemover etter Gudstjeneste mens han tenkte på  disse ordene som han alltid  sa med ærefrykt: ”for riket er ditt og makten og æren i all evighet. ” Nå var  ”all evighet”  blitt til ”evighet”.

Men en evighet er nå likevel en evighet, tenkte han, og da var det vel dumt å bli så oppbrakt  over et eneste lite utelatt ord, og tanken mildnet litt erstattet av nye tanker.

For hva var det egentlig Fadervåret dreiet seg om? Det var  vel ikke gammel eller ny språkform som lot han føle slik trygghet ved å folde hendene under teppet i sene nattetimer og si ut disse ordene i mørket?

 I vanskelige tider hadde Fadervåret vært  mer enn  barnelærdom,  det hadde gitt tro på at Gud var tilstede med sin allmakt. Respekten for Gud var innebygd i ryggmargen, det føltes i alle fall slik. Fadervåret var hellig akkurat som Gud var hellig .

  Fadervårtanker, det var mye å spekulere på om man først åpnet opp for slike refleksjoner:  ”Riket er ditt”. . . hvilket rike?

Riket måtte vel være Gudsriket.  Merkelig var det å tenke slik, at et Gudsrike skulle komme? Kunne dette riket komme ham i møte, eller var det et rike å strekke seg etter?

 ”Vår Far i   himmelen, mumlet han, la Gudsriket  ditt komme-” Hm. Ditt rike, et annet rike? Et framtidsrettet rike? Trosbekjennelsen kom i tanken, han ramset den fort opp   og stoppet ved setningen -”skal derfra (fra himmelen) komme igjen, for å dømme levende og døde.” Jesus altså, og da var vel Jesus innblandet i dette riket som skulle komme? Husket han ikke feil så  kom Jesus til jorden for å skape et nytt rike , dette  førte jo til henrettelse , men  riket fortsatte muligens etter at han døde?

   Når man så bad sitt Fadervår oppfordret man  da til Jesu gjenkomst , eller var det her og nå hans rike skulle komme?  Og var det ikke Jesus selv som forfattet dette Fadervåret?

Helt ør ble han av disse tankene, de ble med ett så store og utfordrende.  Ikke for det, iblant brant det i ham når han så all uretten og grusomheten i verden. At skapningen var i ulage var lett å forstå, så kanskje det var det som denne bønnen om riket gjaldt,  lengselen etter harmoni, rettferdighet og fred i verden? Og kunne det tenkes at han selv var med på å skape litt godhet ved å vende seg til Gud i Fadervåret? Nei disse  spørsmålene  ble så altfor store , han måtte slippe dem litt, heller tenke videre på: ”makten og æren i evighet.”  Makten i Fadervåret var selvfølgelig Guds allmakt, enkelt og greit, og æren måtte nok være den tilbedelse og herlighet som ble tilegnet Gud. Englesang og prestens tilbedelse var jo greit, men at han selv ved å be Fadervår tilbad og æret Gud Fader ble en mektig tanke, en slags åpenbaring.

 ”Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, for riket er ditt, makten og æren i evighet. Amen,” sa han for seg selv, og ble litt forlegen over denne plutselige innskytelsen av å forme en egen bønn. Uansett var det vel greit å øve litt for seg selv, om det nå var slik at han skulle være med på denne tilbedelsen i evighet. Ille nok var det å føle seg utenfor i kirka om han ikke skulle falle utenfor i hele evigheten.  Gud og evigheten var en del av det verdensbilde han  ønsket å se fram mot, tvil på Guds eksistens var  et  tilbakelagt stadium . Å  se på seg selv som en evighetsskapning  gav  faktisk framtidsperspektiv, og han kjente seg aldeles opprømt, så mange muligheter lå der rett foran ham, muligheter til å delta i Guds rike.

 I kveld ble det nok en lengre spasertur, han måtte tenke over resten av bønnen,: om å holde Guds navn hellig, Guds vilje som skal skje, og det daglige brødet, fristelsen og tilgivelsen. Og å reddes fra det onde var vel også  verd å tenke på…

 

 Ja, ja så var det vel  bra at han lot seg provosere av Fadervåret bedt på ny måte, kanskje det var bryet verdt å lære seg den nye oversettelsen slik at  man kunne be i fellesskap med de andre neste gang? At Gud hadde en mening med denne bønnen var helt sikkert.

 Smilet kom fram idet han åpnet ytterdøra  hjemme , et glimt av Gud det fikk han på veien hjem fra kirka  i dag.

 
Evy Anita Nedrum

Diakoniarbeider