fredag 24. april 2015

GUDSORD UKE 17



Bekymring eller takk?


Så mange vanskeligheter hadde gjennom lang tid presset seg på.  Det ene var ikke over før neste sak stod for tur, og neste … Byrdene knuget ham fysisk ned, han ble krumbøyd av alle bekymringene.  Å søke hjelp uten å bli hjulpet var helt vanlig. Tankebygningene var blitt til et høyhus, for stort til å demontere.     
En dag møtte han Maren.
Maren, rik på år og visdom, gav ham ei bibelhenvisning og sa:” Du vet det er litt opp til deg selv om du vil slippe bekymringene dine.”
Et bibelord som svar på alle utfordringene?
Filipperbrevet kapitel 4, vers 6-7:
Vær ikke bekymret for noe, men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Fred fra Gud. Denne freden hang jo sammen med å be og å takke. Merkelig var det å skulle takke i en presset situasjon, men å slippe bekymringene fra seg kunne han godt forsøke. Å få sitt hjerte og sine tanker bevart i Kristus Jesus betydde et nytt fokus, at man ble litt mindre opptatt av seg selv, at man fikk nye tanker og ble så takknemlig at vanskelighetene ble overskygget.
 Vær ikke bekymret for noe, det var jo en befaling.
Be og kall på Gud med takk, det var jo en oppfordring.
Freden som skulle overgå all fornuft var jo et løfte.
Han kjente han fikk hjertebank: Takk i stedet for bekymring!  Men, som Maren sa, han måtte selv overgi bekymringene til Gud Fader. Der lå utfordringen, og der lå løsningen.
Et eller annet kunne han vel finne å takke for, enkle hverdagslige ting som  mat og familie, fuglekvitter og  solskinn .Plutselig rettet han ryggen, det var opp til ham selv…   
Bibelordene ble omformet i hans Nordnorske tanke slik:
La aillt som ligg dæ på hjerte og aille tanka forme dine bekymringe tell bønn, sånn at du lar Vårherre få vette om aille dine engstelsa. Å førr du veit ordet a det vil du opplev       at aillt feill på plass førr  godt. Kristus Jesus vil bevar aille tanka hos sæg. Sånn rødda Gud bekymringe a veien, og gir sin fred tel dæ personlig.
Diakoniarbeider
Evy A.Nedrum