fredag 2. oktober 2015

GUDSORD UKE 39



«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!»

Arnulf Øverlands ord fra 1937 er minst like aktuelle i dag, i overflodssamfunnet Norge. Gjennom fjernsynet er verdens millioner av lidende kommet så nær oss. Ja, de befinner seg i den fine stua vår, der vi sitter med god mat og drikke og lar oss underholde, kveld etter kveld.

Kanskje kjenner vi et stikk av samvittighet som sier at vi burde gjøre noe. Men så hører vi røster som forteller om løgn, svindel og manipulering, at vi ikke skal tro på det vi ser og hører. Og vi puster ut og fortsetter å nyte livet fullt ut. «La dem få hjelp der de bor!» Det høres så lettvint ut, for da kan vi skyve ansvaret over på organisasjoner eller «de andre». Og så kan vi fortsette å kose oss i vår egen boble.

Jesus talte mye om å se sin neste, om å hjelpe enhver som er i nød. Han sa ingenting om at vi først skulle undersøke situasjonen, se om den var reell. Nei, han sa at vi skal se på alle mennesker som om de var Herren selv. Les Matteus 25, 31- 46. Selv viste Jesus omsorg mot alle, også de som andre snakket negativt om, eller var mistroisk overfor. Hva gjør du og jeg?

Hvordan preger Jesu ord om å vise omsorg oss i møte med andre? Jeg skulle ønske at vi kunne riste av oss likegyldigheten og stå opp og gjøre noe for de som trenger oss mest. Tenk om vi kunne stå opp og gå sammen i en «omsorgsbevegelse», som ikke må ha en grundig undersøkelse for å gjøre noe for våre søsken på jorda! Vi blir ikke fattige av å hjelpe. Tvert i mot, vi blir rike inne i oss. «Det er ved å gi, at man får. Det er ved å glemme seg selv, at en finner seg selv», sa Frans av Assisi.

Vi, enkeltmennesker i den rike del av verden, må gjøre alvor av å reise oss og hjelpe. Vi kan ikke hjelpe hele verden alene, men det må ikke være vår unnskyldning for ikke å gjøre noe, enten det er å ta kontakt for å bli kjent med våre nye landsmenn, eller gi penger som kan redde liv og gi nødvendig hjelp til mennesker som kjemper for å overleve fra dag til dag.

«Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»


Ingrid Bergquist
diakon