tirsdag 24. mai 2016

GUDSORD UKE 20

Det er lov å gråte
Nå har det vært mange vårlige fest- og fridager. Men det er jo ikke alle dager i livet som er like gode, det har vi alle erfart. Noen går gjennom tunge dager akkurat nå, mens andre har dem bak seg.
Da kan vi tenke på at selv alle de fine blomstene som nå står og stråler i flotte farger måtte vokse gjennom mye svart jord først. Og det måtte jammen regnskurer til også.
I Salme 126, 5 står «De som sår med gråt, skal høste med fryderop»
Tårer, det viser mye solid vitenskapelig forskning, de er kroppens måte å skylle vekk skadelige stoffer som oppstår ved stressreaksjoner. Og ikke overraskende: - folk som gråter er sjeldnere i fare for å få hjerteproblemer som følge av død i nær familie.
Gråt er den fysiske prosessen som klarest skiller oss mennesker fra dyrene. Så vi kan si at det å gråte gjør oss menneskelige i ordets beste forstand. Man trenger ikke være terapeut for å vite at det gjør godt å småsnufse, hulke eller regelrett bælje – Det er godt å få det ut.
Tårer er Guds gave til sine barn. Når vi gråter bruker de ventilene han har gitt oss for å få ut ting som demmer seg opp. Press og stress kan få utløp på en sunn måte.
Jeg har hørt folk si: Gud tar imot et sønderknust hjerte, men da må han få alle bitene. Ja det er nok noe i det. Og når Gud leger såret, er tårene med på å lindre helbredelsen. Om du tør å gråte, vil du nok også lettere tørre å leve og elske. Den som sørger har våget å føle dypt.
Noen mennesker tør ikke involvere seg helt. De berøver seg selv sjansen til å virkelig glede seg over det gode, da er jo også risikoen for smerten der. Noen tror antagelig at stoisk ufølsomhet er et tegn på mot. Men Gud deler ikke ut medaljer for å ikke gråte.
Selv kong David sier i salme 34: «Jeg søkte Herren, og han svarte meg. Han fridde meg ut fra alt som forferdet meg!»
Det krever mot til å elske, til å involvere seg, til å se ting i øynene, innse et tap, og la hjertesåret blø. Slik kan sårene renses, og få gro. Ved Guds hjelp. Da kan det som kjennes som en ørken, få liv igjen.


Av menighetspedagog Solgunn Jensen