tirsdag 24. mai 2016

GUDSORD UKE 21

Fra «kirkesurr» til «surrekirke»?
            Noen sjanser må man av og til ta! Det gjør jeg nå! Jeg risikerer å bli oppfatta som en sur gammel gubbe! Og det vil jeg ikke være. Men det får våge seg! For av og til må det synges ut!
Kirkesurr
            Forleden var jeg i kirka. Ikke alle var tydeligvis vant til å være der. Det er greit nok, Men det var som de «eide» hele kirkerommet! Det var som i en kinosal før forstillingen begynte. Skravla gikk høylytt, fotografert ble tatt i hytt og pine, folk vandra fram og tilbake i kirka på «måfå». Om noen skulle ha ønsket å samle seg ei lite stund på forhånd før gudstjenesten begynte, hadde det ikke vært mulig.
Lære av katolikker og muslimer.
            De kan da ikke lære oss noe? Jo, faktisk.
            For det første kan de lære oss at det er Gud vi skal møte i kirka og i gudstjenesten. Det trenger vi å bli bevisst på! Vi trenger øvelse i det å møte Gud å være stille for ham! Derfor åpner også vår nyeste gudstjenesteordning med en liten øvelse i stillhet.
            For det andre kan de lære oss at vi også tar kroppen vår med i møte med Gud.
            Muslimene har sine kroppslige bevegelser. De kan vi synes er rare, men likevel er de uttrykk for en dyp ærbødighet for Gud. Det kan vi lære av!

            Katolikkene kommer inn i kirken, korser seg med vievann, kneler før de tar plass i benkene, kneler ofte der også og ber en stille bønn før gudstjenesten begynner. Kneling og korstegn var lenge i bruk også hos oss. De forsvant så seint som å begynnelsen av attenhundretallet.
Ikke ape etter
            Jeg mener ikke at vi skal etterape måten andre ter seg på i Guds hus. Men vi skal være oss bevisst at det er Gud vi møter. Og hvordan oppfører vi oss da?
            Korstegnet er på vei inn i igjen. Det er en taus Kristusbekjennelse vi gjør med kroppen mens vi kan si stilt til oss sjøl: «Jeg tilhører Jesus, han er glad i meg!» Farligere er det ikke.
            Dessuten kan vi øve oss i å være stille, holde munn og være oss bevisst det møtet med Gud som kirkerommet og gudstjenesten skal være!
            Hva vil skje hvis vi bare fortsetter å surre? Kirka blir ei «surrekirke»!


Olav Holten, prost emeritus