fredag 3. juni 2016

GUDSORD UKE 22

Iblant tar livet en annen vending enn vi har tenkt. Det skjer noe som verken var planlagt eller ønsket. I starten ser det fremtidige landskapet både skremmende, kaotisk og uoversiktlig ut. Men etterhvert blir det uvanlige vanlig og vi oppdager at livet går videre, om enn i en annen form. Og så kan det skje at vi opplever at dette nye og uplanlagte blir til et mye rikere liv enn vi hadde forestilt oss.

"Når Gud lukker en dør, åpner han alltid et vindu", sier vi i et ordtak. Det som i alle fall er helt sikkert, er at Gud ikke forandrer seg, om så hele verden snues på hodet. Han er her som en klippe vi kan få klamre oss til. Hans evige armer har plass for deg og meg. Han vil aldri trenge seg på oss, men han er alltid der for oss, om vi vil ta i mot ham.

Denne ukas Gudsord blir et slags vitnesbyrd fra meg til dere lesere. Det er samtidigen påminning til oss alle om at ingen av oss er unyttige for Gud. Vi lever fordi Herren har bruk for oss.

Mitt liv har også endret seg de siste månedene. Jeg er ikke lenger i den jobben jeg trodde jeg skulle ha til jeg ble 67. Kroppen sa fra om at nok er nok. En dør ble lukket. I begynnelsen kjentes det helt greit. Jeg var jo så tappet for krefter. Det var godt å hvile og ikke tenke for mye fremover. De innholdsløse dagene, uten gode kollegaer og avtaler ville tidsnok komme. Tenkte jeg.

Men hva skjedde? På mine turer ut i fisk luft møter jeg ulike mennesker. Og jeg oppdager at mange trenger en som har tid til en liten prat, et besøk eller en kopp kaffe. Jeg ser stadig klarere at Gud kanskje har lukket døra til arbeidslivet. Samtidig føler jeg at Han har åpnet en dobbeltdør inn til noe nytt. Nå har jeg tid. Jeg har ikke lenger fullbooket kalender og stadig nye avtaler.

Jeg kjenner sterkt at Gud har ledet meg inn i en ny fase, der han både legger veien til rette og viser meg hva jeg skal gjøre. Å få snakke med andre om Jesus som jeg tror på, og kanskje vise litt av Ham til andre mennesker, er det største jeg kan tenke meg. Å få legge mennesker frem for Gud i bønn fyller meg med glede og ydmykhet.

Å være soknediakon i Hadsel har vært fantastisk, men å få være "frivillig diakon" er jammen ikke mindre fantastisk. Hver ny dag er spennende, for hvem har Herren sendt i min vei i dag?
Helt fra jeg var ung har et ord fra Bibelen fulgt meg, og jeg deler det gjerne enda en gang med dere:
Ef. 2, 8- 10 "For av nåde er dere frelst, vet tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." 

Ingrid Bergquist, diakon